Jeg står der med knoller i hendene, det er høst, og det skal settes løk. Jeg gleder meg! Og mens jeg står der tenker jeg på hva det vil si. Å skrelle løken. Hva er det? Vi snakker om det hele tiden. Det personlig. Jeg sitter med følelsen av at det handler om å tørre å være ærlig og åpen, sårbar og sur eller glad eller trist der jeg er akkurat nå. Det blir ikke noe mer personlig enn det. Å vise følelser er en dør inn i det personlige. Det nære. De tingene vi vil ha, og de tingene vi ikke vil ha. Det er grenser for å være personlig. Noen høylydte, noen hviskende. De smyger seg frem og krever at vi holder igjen, holder tilbake. Noen ganger er det greit. For det å være personlig er ikke alltid så lett. Det gjør at andre føler på sin egen person. Eller på de tingene de ikke slipper ut. Det personlige en har inni seg, og som en bedømmer at andre ikke har plass til, ikke kan romme. Eller som jeg ikke kan romme selv.
Å være personlig har mange uttrykk. Noen ganger kan en ta for mye plass, en må dempe seg og sin person. Noen ganger er det deilig når folk er personlige, en kan høre den indre veksten knake i skjelettet ettersom hjertet vokser seg stort der inne, og vi begynner å romme oss selv.
Jeg er personlig. Ofte. Før var jeg veldig selvbevisst. Mange ganger er jeg det fortsatt. Når jeg føler meg utrygg i en situasjon eller ikke sikker på om folk kan ta i mot den jeg er og det jeg har. Noen ganger bedømmer jeg at folk egentlig generelt tåler veeeldig små porsjoner av meg. Fordi jeg innimellom tåler så små porsjoner av meg selv. At jeg er bittelittegranne mye og litt uspiselig for de fleste hvis jeg skulle finner på å vise meg frem fra min personlige side.
Så har jeg hatt en periode hvor jeg tenkte at det får de bare tåle, for her er jeg! Det var ganske deilig. Men også litt vondt. For når en er personlig så blir en også personlig såret når noen ikke liker ens person. Så da må en lære seg å håndtere at ikke alle liker ens person. Og å ikke ta det personlig. Det er bare et annet menneskes mening om meg. Så begynner en å kjenne på hvordan jeg selv ville hatt det om noen hadde vært så personlig med meg. Om noen hadde villet ha så stor plass i mitt liv og så mye av min tid som jeg nå krever av noen andre. Så da lærer en balanse. Sakte. Og kanskje barmhjertighet? Medfølelse? Medmenneskelighet? For i bunn og grunn er det kanskje det å være personlig er. Å vise at "jeg er et menneske". Jeg har både lys og skygge, og jeg jobber ræva av meg for å akseptere begge, og å godta helheten av alt jeg er. Slik at jeg kan romme både min egen, og i forlengelse alle andres, meget personlige personlighet...