• Relida

Unnskyld, jeg elsker deg!

Jeg kan ikke huske at jeg vokste opp med at noen sa "Jeg elsker deg". Jeg fikk mye kos og jeg fikk ofte høre at mange var veldig glad i meg, men jeg tror ikke det var noen som elsket meg, i alle fall ikke i ord. Jeg savnet det aldri, et barn kjenner i hjertet sitt når det er elsket, og jeg visste nok hvor høyt elsket jeg var. Jeg begynte tidlig å lese, og gjennom bøker og film lærte jeg at ordene "Jeg elsker deg" skulle spares på. De skulle spares til en eller annen viktig anledning, og ikke sløses bort på hvem som helst. Man skulle være 100% sikker på at man virkelig elsket noen før man sa disse magiske ordene. Og når man først sa dem, da skulle det helst være være til en person som elsket en tilbake, og det skulle helst vare resten av livet. Ellers var det kanskje ikke ekte kjærlighet.



Etter at jeg ble mor skjedde det plutselig en dag noe som jeg var helt uforberedt på. En dag ga et av barna mine meg en klem og sa "jeg elsker deg, mamma". Jeg stivnet. Det var liksom noe uanstendig over hele situasjonen. Jeg hadde lyst til å svare noe sånt som "Nei, det gjør du ikke. Det må du spare til en helt spesiell person", men jeg sa det ikke. Jeg sa "og jeg er såå glad i deg!", også snakket vi ikke noe mer om det.

Barna mine sluttet ikke med å si at de elsket meg, og til slutt vennet jeg meg vel bare til det, og så begynte jeg så smått å si det tilbake. Og gjett hva; det gikk helt fint. Det viste seg at det var helt mulig å si "Jeg elsker deg" til mange mennesker, uten at ordene virket noe dårligere av den grunn. Ordene ble ikke brukt opp etterhvert, og kjærligheten til mannen min viste seg heller ikke å være omvendt proporsjonal med antall mennesker jeg elsket.

Ble jeg fattigere av å sløse med disse "magiske ordene" som jeg jeg trodde burde spares på? Nei, absolutt ikke. Jeg fikk mer glede, mer kjærlighet og flere "jeg elsker deg!" i hverdagen. Akkurat i dag elsker jeg mange. Jeg var på seminar i helgen sammen med min herlige, vakre sjelefamilie og min kloke lærer. Jeg elsker dem. Jeg elsker kattene mine også....og epletreet. Det er kanskje litt på kanten å elske et epletre, men jeg gjør det. Jeg er en slags skaptreklemmer; noen dager sniker jeg meg ned i hagen og klemmer litt på epletreet, og den varme, rolige og lykkeligelige følelsen jeg får i hjertet når jeg klemmer på treet, det er kjærlighet. Det er en av mine guilty pleasures. Jeg elsker nemlig å bli holdt rundt, og jeg elsker å holde rundt.

Sparer du på "Jeg elsker deg"? Hva sparer du til? Det er som om det foregår en skjult konkurranse: om å gjøre å ha elsket bare en person, og fått det til å vare et helt liv. Førstemann til å klare å bli gammel med bare èn stor kjærlighet! Hvem kan vise frem flest ubruke "Jeg elsker deg" på eldresenteret.





Jeg vet om flere ord som jeg ikke ser noen grunn til å spare på: Unnskyld! Noe av det tåpeligste jeg vet er mennesker som sparer på unnskyldninger. De som ikke angrer på noe av det de gjorde eller sa, og derfor tenker at da får folk heller bli såret. Hva er vitsen? Hva ender du opp med? En samling triste eller sinte mennesker som ikke vil snakke med deg mer. Jeg mener at man for all del skal stå for meningene og handlingene sine, men som oftest er det jo ikke meningen å såre noen på den veien. Jeg tenker ofte at andre er nærtagende, irrasjonelle eller har misforstått poenget når jeg får slike reaksjoner, men det er virkelig aldri min intensjon å såre. Det kan til og med hende at jeg tar feil, kanskje var jeg litt ufin uten at jeg la merke til det selv. Da sier jeg for eksempel "unnskyld, det var virkelig ikke meningen å såre deg. Dette er ikke noe personlig, vi er bare uenige i hvordan denne saken bør håndteres".

"Unnskyld" er det magiske ordet som ukentlig redder ekteskapet mitt. Uansett hvor teit jeg synes min kjære mann kan være, klarer jeg som oftest også å se hva jeg kunne gjort på en annen måte: "Unnskyld for at jeg ikke så hvor sliten du er. Jeg lager en kopp te til deg, så kan vi snakke sammen etterpå". Ofte er det jeg som er den slitne og teite: "Unnskyld for at jeg er sur og teit. Jeg skal prøve å hente meg inn". Ferdig snakka.

Jeg har samlet i mange år på både "Jeg elsker deg" og "Unnskyld". Jeg hadde en stor og stolt samling av disse ordene. Det eneste positive jeg har å si om denne samlingen, er at jeg nå har et stort lager jeg kan øse ut av. Plutselig kan jeg finne en gammel "Unnskyld" eller "Jeg elsker deg", og da tar jeg den ut og leverer den til rett person. Blir jeg fattigere av det? Blir jeg kanskje litt ydmyket av det? Nei, fortsatt ikke. Jeg får klemmer, jeg får smil, noen ganger får jeg tilgivelse og jeg får nye venner.

Når du en gang om mange år ser rynkete, forhåpentligvis kloke meg sittende på et tun et sted, da skal du ta deg i hekken på at min private samling med "Jeg elsker deg" og "Unnskyld" er tømt. Og jeg kommer til å være en av de rikeste, lykkeligste gamlingene på det tunet.



280 visninger
  • White Facebook Icon
  • White Instagram Icon

Sjamanskole

Norrøn sjamanisme

brisingamen@brisingamen.no

Renate Elida         93 62 26 25

Ylva                        93 22 70 78

White Feather Shamanic School® © 1993 by Walter Lübeck

Fotohjelp fra Siv Anita Pettersen. Takk!

Nettside © 2019 by Brisingamen