Det er 2007, og jeg får en telefon fra min mor om at nå er det tid. Det er ikke lenge igjen. Min daværende kjærste og jeg setter oss i bilen og kjører ut av byen, ut til et sykehjem en time utenfor byen. Moren min møter oss i lobbyen. Vi tar heisen opp, og jeg legger merke til lyset som skinner inn gjennom ruten i heisdøra. Vi går ut, og blir ledet bortover en lang gang og inn en dør. Der er min kusine, hun sitter på sengekanten, og i sengen ligger min mormor. Hun har lukkede øyne, men i det jeg setter meg ved siden av henne og tar hånden hennes åpner hun såvidt øynene og ser på meg. Lenge. Jeg møter blikket og kjenner at det går helt inn i meg. Dette er mennesket som har holdt meg i hånden så mange ganger. Som har lekt med meg og laget mat til meg. Som har klemt meg og blåst på alle vondtene mine. Øynene lukker seg.
Tårene kommer, mine øyne lukker seg også. Jeg hører snufsing og lav gråt. Det er ikke lenge igjen. En halvtime etter er det over. Et kort innpust. Et langt utpust. Så ingenting mer. Jeg sitter å holder i hånden til den begynner å bli kald. Det er så rart å kjenne hvordan huden forandrer seg, se hvordan fargen i ansiktet ebber ut. Vi åpner vinduet for å slippe sjelen ut. Sånn gjør man i min familie. Det har mennesket som ligger i sengen lært oss. Det er viktig å slippe sjelen fri.
Det føles rart å gå ut av rommet, men det er det en gjør i våre dager. Forlater den som akkurat har passert terskelen og beveget seg ut av livet slik vi kjenner det. Andre mennesker skal komme til. Skal måle, vaske og pleie. Mennesker jeg ikke kjenner, men som er forståelsesfulle og hyggelige, som har ansikter som lyser medfølelse, som har sett alt dette tusen ganger før, men som likevel tar seg tid til sorgen vår midt i sin egen travelhet. Sakteheten som oppstår i møte med døden. Vi drar hjem. Ikke hjem til leiligheten vår, men hjem til mitt barndomshjem. Vi sitter i stillhet. Det er så få ord som er dekkende for det vi alle opplever og tenker. Døden er så stille. Den lister seg frem som en skygge, en skygge med vennlige triste øyne.
Vi går og legger oss. Trekker dyner over hjertet og sovner med gråten i halsen og i øynene. Men jeg sover ikke lenge. Noe trekker meg opp til vinduet. Hele huset sover, jevn pust ligger i rommet, sovepust. Jeg kikker ut av vinduet og det skinner i lyset fra månen. Kaldt månelys over snøen. Jeg tar på meg en genser og lister meg ned. Trekker av en fyrstikk og setter den mot veken. Lyden føles så stor i det stille mørke rommet. Jeg sitter der og føler på et hus i sorg. Det har en helt egen klang, en helt egen lukt. Det dirrer i hele meg. Plutselig kan jeg kjenne henne. Kjenne hvem hun var for meg. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, så jeg gjør begge deler. Bare slipper det ut, og lar det vibrere mellom de sorgtunge veggene, lar dem dirre av alle disse komplekse følelsene jeg har inni meg som jeg enda ikke har funnet skuffer for i det store indre arkivet mitt. Akkurat nå bare er de, og en stund skal de få nettopp det. Være. Her. Få oppta rommet inni meg, til de selv begynner å finne plasser i erfaringsskapet, finne riktige hyller og merkelapper.
Jeg sitter. Lenge. Blir kald fra føttene og helt opp til hårrøttene. Da går jeg tilbake. Tilbake til rommet med den sovende pusten og varmen. Legger meg, og vet at i morgen vil alt være annerledes. Det er blitt et stort hull i min del av universet, og jeg har blitt kjent med en ny type følelse som heter sorg. Og har fått en ny venn som heter døden. Men ikke enda. Det skal gå en stund før jeg og døden virkelig finner ut av det. Men det kommer. I en fremtid jeg da enda ikke vet noe om. En fremtid som er nå.
Som heks og sjaman er det å bli venn med døden en av de største oppgavene. Det handler ikke bare om å omgås andres død, men også å se og akseptere sin egen dødlighet og sin egen forgjengelighet i denne verden. Hva skjer når jeg forlater dette livet? Vil verden bli et annet sted? Ja på en måte og nei på en annen. Verden går videre, både med og uten meg som medpassasjer. Men døden handler også om så mye mer enn den fysiske døden. Den handler om endring, om transformasjon og om den prosessen som livet er, livsprosessen. Alt skal dø en gang, det er en del av livet! Uten død, intet liv. Uten liv ingen død. En av grunntankene i sjamanismen er den sykliske tanken om at alt er en sirkel. Så også livet. Vi fødes, vi dør og vi gjenfødes, i en uendelig rekke av livssykluser. Men en livsprosess er også fra jeg står opp om morningen til jeg legger meg om kvelden, eller fra jeg begynner å lage te, til tekoppen er tom.
Gjennom hele livet lever jeg en uendelig mengde små livsprosesser. Jeg puster inn og jeg puster ut. Noe begynner, noe ender. Og å akseptere og elske alle disse endringene og transformasjonene som skjer i oss og rundt oss hver eneste dag, er det som gjør at vi sakte kan lære oss å elske døden. Elske endring. Fordi det bringer noe nytt! Endring kan være skremmende, men også spennende, og det å lære å ønske døden og transformasjon velkommen istedenfor å sette seg på bakbeina og nekte, er den største utviklingen jeg har gjort så langt i dette livet. Elske alle de små endringene. Det er som når det kommer et nytt glass ut fra fabrikken. Det er nytt og skinnende og pakket inn i en fin pakke som noen finner i en butikk og kjøper med seg hjem. Men i denne heimen er det barn, og et av barna mister den i bakken så det får en sprekk. Den andre slår til det så det mister hanken. Til slutt er det rett og slett ikke et glass mer. Det lekker, og kan ikke lenger oppfylle sin mening. Det er på tide å skifte form. Så den leveres inn til gjenvinning, den smeltes om, og blir en glassflaske. Nytt liv.
Og sånn er det med oss mennesker også. Med våre ideer, og med våre tanker og følelser. Alt kan transformeres til å bli noe som gavner oss, og gavner helheten og livet rundt oss. Og dette er døden i utvidet perspektiv. Helt uunngåelig og fantastisk flott. Fryktet og undervurdert og oversett og gjemt så godt vi kan under lag på lag med fornektelse. Men den er der, og den er vår største hjelper og venn. Hvis vi lar den få slippe til og gjøre det den er ment å gjøre. Å skape rom for at noe nytt kan vokse.
Min mormor lever videre i meg. Hun har gitt meg så mange gaver og så mye visdom, og jeg er så utrolig takknemlig for henne. Jeg tenker på henne ofte, og i språket mitt ligger det gjemt skatter som "for mye og for liter forderver alt" takket være henne. Derfor er også min Samhain tradisjon å gå på kirkegården, for å hedre henne og alle de som kom før meg. Og samtidig hedrer jeg alle de som kommer etter meg. For vi er alle del av et stort hele, og gjennom mitt liv ønsker jeg å hedre dette fantastiske konseptet vi kaller liv og død.
Om du er interessert i å snakke med meg eller i å bestille time for veiledning, så ta kontakt HER. Vi snakkes!
Samhain klem fra Ylva:)