Jeg hadde aldri troen på at meditasjon var noe for meg. Andre fikk si hva de ville: at alle har behov for å finne ro i seg selv, at det ikke er noen vei utenom meditasjon dersom man vil oppnå større spirituell opplysthet, at forskning viser at man høyner kroppens immunforsvar og hjernens kapasitet og læringsevne ved meditasjon. Det hjalp ikke. Ro i sinnet kom ikke lett for meg. Jeg skyldte på at jeg har diagnose ADHD; min hjerne er laget for å jobbe raskt, effektivt og på høygir.
Tross at jeg er både sjaman og Rainbow Reiki Mester regner jeg meg som realist. Jeg forholder meg i høy grad til vitenskap, forskning og sunn fornuft. På bakgrunn av dette vet jeg at uansett hva jeg måtte finne på å fortelle meg selv, er det svært liten sjanse for at akkurat min hjerne er laget slik at den fungerer best på konstant «høygir». Ingen biologiske organismer jeg kjenner til gjør det. Alle holder jevn, rolig rytme eller har perioder der de hviler. Jeg lider heller ikke av den oppfatningen at hjernen hviler om natten. Det er om natten, når vi ikke fordøyer, at kroppens avgiftningsorganer jobber som mest. Det er derfor morgenurin er mørkere og lukter mer.
Jeg er av den tro (og her kan jeg kun bruke min egen sunne fornuft) at hjernen, i likhet med resten av organene, bruker natten effektivt til bearbeiding, lagring og avgifting. Det er tross alt den eneste tiden på døgnet at bevisstheten ikke tvinger den til annet forefallende arbeid. Når hvilte egentlig min hjerne?
Jeg aner ikke.
Å resonnere seg frem til lykke
Jeg har alltid trodd at jeg kunne tenke meg ut av et hvert problem i livet. Stort sett har jeg hatt rett. Først observere, deretter tenke og gjennomskue, til slutt handle = problem løst. For eksempel: jeg observerer at jeg har et problem med at jeg er ukonsentrert og glemmer mye. Overfor familien min blir jeg fort overveldet og reagerer aggressivt. Jeg forstår at kroppen og hjernen mangler ressurser til å håndtere hverdagen. Jeg skaffer
meg nødvendig kunnskap, bestiller nødvendige tester, og setter i gang med å øke kroppens ressurser på området. Jeg kutter blant annet ut sukker og annen betennelsesfremmende mat for å roe kroppen. Jeg styrker avgiftningsorganene og tilfører fettsyrer av høyeste kvalitet for å øke hjernens kapasitet = problem løst. På få måneder har barna mine fått en mer avbalansert og rolig mor. Arbeidsgiver har fått en mer strukturert og pålitelig ansatt.
Men, tross alle mine iherdige forsøk på å løse problemer på denne måten, har det hele tiden ligget en murrende utilfredshet bak i bevisstheten. Det er noe jeg mangler. Det er noe som helt tydelig er fullstendig utenfor min tankes rekkevidde uansett hvor mye jeg tenker på det. Det er flere ting, men det mest åpenbare er nytelse. Uansett hvor hardt jeg tenker og hvor mye kunnskap jeg skaffer, er det noen fundamentale kvaliteter av livet jeg ikke får grep om. De som mangler når livet kjennes platt og innholdsløst, når barna ler høyt sammen og det bare høres ut som bråk, når mannen min stryker meg ømt og jeg bare tenker på at jeg burde tatt oppvasken. Når du vet at du burde vært bare i kroppen din og følt akkurat nå, men det eneste du greier er å være i hodet å tenke. Da nytter det ikke å tenke aldri så hardt på lykke og nytelse. Da nytter det heller ikke å bare ta vitaminer og fettsyrer.
Meditasjon er i slekt med lykke og nytelse!
Jeg trodde meditasjon var en kjedelig variant av ro og stillhet. Jeg tok helt fullstendig feil. Min erfaring nå er at meditasjon er i slekt med lykke og nytelse. Meditasjon er den eneste treningsformen jeg har funnet så langt som trener en muskel jeg trodde ikke fantes: muskelen som skrur ned volumet på hjernens og kroppens evinnelige dialog. Kroppen får føle i fred uten at hjernen blander seg inn og mener noe om følelsen. Hjernen prøver så godt den kan å blande seg, men etterhvert merker jeg at den innfinner seg med sin nye situasjon.
Hva hjernen driver med den tiden den ikke tenker på kroppen, hva kroppen har gjort eller hva kroppen skal gjøre senere i dag, aner jeg virkelig ikke. Det jeg føler meg sikker på er at den driver med noe den liker. Etter bare to uker med daglig meditasjon merket jeg nemlig at etter hver meditasjon ble jeg sittende igjen med en liten, nytelsesfull sensasjon i kroppen. Bare som en liten murring innerst i magen. Etter noen år med meditasjon, er hele sinnet mitt automatisk innstilt på å la enhver tanke eller følelse få lov til å forlate hjernen når som helst på døgnet hvis det ikke er behov for den.
Etter meditasjon er min hjerne hypermotivert til å begynne dagen. Jeg vet ikke hvordan det er med din hjerne og din kropp, men jeg mener det er verdt å vurdere om du skulle unne deg et forsøk.«Jeg er kjempedyktig på meditasjon» sa min vakre, kloke veileder den gangen for flere år siden, «jeg får alle til å meditere». «Det gjør du ikke det», tenkte jeg, men jeg sa det ikke høyt. Deretter sa hun det som for meg var de magiske ordene. Det var noe sånt som: «Hvis du vil bli i stand til å virkelig føle nytelse, da er det for deg kun meditasjon som vil hjelpe. Det er lett, bare gjør akkurat som jeg sier»
