• Relida

2,5 kg sorg

Oppdatert: 19. okt. 2018

Dette innlegget skal jeg forsøke å skrive med den aller største ydmykhet og forsiktighet. Det skal handle om sorg. Sorg kan være så mye, den er gjerne helt personlig og den er ikke så lett å måle.

Det er mange sorger jeg ikke har opplevd, heldigvis. For eksempel har jeg aldri opplevd sorgen over å ha et alvorlig sykt barn. Jeg har aldri opplevd sorgen over å miste et barn, en forelder eller et søsken, og jeg har aldri opplevd sorgen over å ikke kunne få barn i det hele tatt.

Det er mange sorger jeg har opplevd. Den første store sorgen jeg husker fikk jeg da jeg var 10 år. Da flyttet vi. Sorgen over å miste alt som var kjent, stakk som en nål dypt inn i magen. Jeg mistet alle vennene mine, og klarte ikke å få nye. Denne sorgen bunnet ut i en stor, vond usikkerhet som jeg fortsatt som voksen kjente på i mange år i møte med nye mennesker.

Da jeg gikk på videregående døde farfar, og den sorgen jeg følte da var stor og intens. Jeg husker at den nesten slukte meg, og jeg hylte av sorg og smerte da jeg ble kjørt til sykehuset av en klassekamerat. Farfar var gammel og døde av hjerteinfarkt. Det er slett ikke uvanlig.

Da jeg ble mor, fikk datteren min det vanskelig i barnehagen og senere på skolen. Det var en sår og stille sorg å se at barnet jeg elsket ikke hadde det bra. Jeg gråt ofte når ingen så det, og jeg klandret meg selv. Jeg lurte på om det var noe jeg gjorde feil. Etter mange år fant vi riktig diett for henne, og livet endret seg dramatisk til det bedre. Mange av mine sorger er dypt personlige og vanskelige å dele, fordi de også berører andre mennesker.


En av mine dypeste sorger er at jeg har hatt barseldepresjon. Jeg klarte ikke å kjenne at jeg elsket mitt eget barn, og nå er jeg en av dem som vet at det ikke er noen selvfølge at man er glad i barnet sitt. Mange ble provosert da jeg etter flere år fortalte om hvordan jeg hadde det, og de fleste betraktet det som en slags utakknemlighetssykdom. Det var ikke utakknemlighet, det var bare trist og vanskelig. Samvittigheten blir ikke svartere enn når barna står foran deg og spør hvem du er mest glad i, du svarer at du er like glad i alle barna dine, men kjenner inne i deg at det slett ikke er sant.


For meg ble det bedre. Det begynte med at jeg satte meg ned på kne hver morgen og tok barnet mitt i armene. I flere minutter sto vi tett inntil hverandre, med hjerte mot hjerte på kjøkkengulvet hver morgen. Vi kalte det "godmorgenkosen". Jeg var også nøye med min egen diett, og tok urter som regulerte hormonproduksjonen. Plutselig en morgen var det som om en demning brast, og følelsene veltet opp i meg. Da var barnet mitt fire år gammelt. Nå vet jeg at jeg elsker alle de tre barna mine på tre helt forskjellige måter fordi de er tre helt forslkjellige, unike og deilige barn. De er valpene mine, ulvungene. Det har tatt lang tid og fortsatt føler jeg sorg, dårlig samvittighet og redsel for at jeg har ødelagt noe. Det har vært, og er fortsatt en stor, svart og helt reel sorg.



Flere som har mistet barn i svangerskapet, har sagt til meg at jeg skal være glad for at jeg har fått barn, og ikke klage. Deres sorg er også enormt stor og personlig. En som ikke kunne få barn, betrodde meg en gang at hun til og med misunte de som ble gravide og mistet barnet. Hun skulle bare ønske hun visste hvordan det føltes å være gravid. Hennes sorg var vond og altoppslukende.

I møte med andre mennesker slår det meg noen ganger hvor viktig det er å huske på at alle har sorger, og mange har sorger du selv får lov til å slippe å oppleve. Sorgen over å oppdage at barnet ditt blir seksuelt misbrukt, sorgen over å ha blitt misbrukt selv. For noen blir sorgen over å miste jobben og følelsen av å ikke strekke til så stor at de velger å ta sitt eget liv. Hvordan kan jeg da til å tro at min sorg er større og mer alvorlig?

Sorg lar seg ikke så lett måle, hverken i centimeter, gram eller på Richters skala. Sorg kan bare møtes, og andres sorg må aller helst møtes med den aller største varsomhet.

Det finnes kanskje bare en type sorg som er vanskeligere å møte på en god måte enn andres sorg, og det er egen sorg.

Det finnes mange gode råd om hvordan vi kan håndtere egen sorg, og det er skrevet mye klokt. Mange av de rådene som har betydd mest for meg har kommet fra han som skrev denne artikkelen. Kanskje det står noe her som kan hjelpe deg også.




0 visninger
  • White Facebook Icon
  • White Instagram Icon

White Feather Shamanic School®

1.Dan Teachers

Norrøn sjamanisme

brisingamen@brisingamen.no

Renate Elida         93 62 26 25

Ylva                        93 22 70 78

White Feather Shamanic School® © 1993 by Walter Lübeck

Fotohjelp fra Siv Anita Pettersen. Takk!

Nettside © 2019 by Brisingamen