En av de tingene jeg virkelig elsker i livet er å gjøre kunstnerisk arbeid. Det er rett og slett lite annet som gir meg så stor følelse av ro, glede og mening som det å se noe bli langsomt skapt mellom fingrene mine. Da skulle man kanskje også tro at jeg har utviklet meg til å bli et utenom det vanlige talentfullt menneske, men sånn er det altså ikke. Jeg har brukt mye tid av livet mitt på å ikke pleie denne lidenskapen. Det har nemlig bare vært en hobby. Jeg har flere gode venner som er utdannede, superdyktige kunstnere, og jeg har liksom ikke hatt så mye å skryte av. Nå i ettertid må jeg lure på om jeg faktisk har gått store deler av livet og trodd at en lidenskap kun er verdifull hvis den gir et sluttresultat som er verdt å skryte av. Tenk på all gleden jeg har nektet meg selv alle de årene!
Jeg tror det var i 2013 at jeg fikk en eske med trørrpasteller (en type fargekritt) i sykegave fra en tidligere kollega og venn, som også er kunstner. Jeg hadde vært sykemeldt i flere år på det tidspunktet, og vi begynte vel å frykte at jeg aldri skulle komme meg tilbake i jobb. Jeg dro hjem med farger og tykke, fine ark og jeg begynte å tegne. Jeg hadde aldri tegnet med tørrpastell før, men jeg elsket det.
Det første prosjektet mitt ble at jeg ville forsøke å tegne årstidsfestene som en dans mellom Gudinnen og Guden. Det skulle bli åtte tegninger, og jeg brukte litt over to år.
I starten var det bare de nærmeste slektningene og vennene mine som fikk se tegningene, og jeg skammet meg litt over at jeg ikke var like flink som kunstnervennene mine. Resultatet vil nok verken regnes som storslått eller "mye å skryte av" der ute i kunstverden, men jeg hadde funnet tilbake til en lidenskap jeg helt hadde glemt at jeg hadde, og jeg var stolt og lykkelig over resultatet. Meningen med livet, folkens... jeg har nok ikke helt spikret det enda, men jeg er ganske overbevist om at det har mye med glede og lykke og gjøre.
I følge Det norske akademis ordbok betyr lidenskap: mektig, voldsom følelse eller stemning som helt fyller sinnet (og som er vanskelig å kontrollere); glød.
Når jeg tegner er det som verden forsvinner litt, samtidig som jeg kan være helt fullstendig til stedet i øyeblikket. Men det morsomste ordet her synes jeg allikevel er "glød". Glød kommer av norrønt glóð , som betyr glo eller ild. I den norrøne skapelsen blir verden skapt mellom is og ild, der ilden begynte å tine den harde, kalde isen. Det finnes en rune som heter Isa (germansk)/ IsaR (urnordisk). Det betyr betyr "is". Jeg tenker den forteller om ordnede, harde og frosne strukturer. Noen ganger i livet trenger vi struktur, men ikke alltid og ikke over alt. Det finnes også en rune som som på germansk oversettes til "fakkel". Det er Kenaz (germansk)/ Kauna (urnordisk). Kenaz er nettopp gløden, ilden. Det som kan smelte isen når alt har satt seg fast og det bare er struktur igjen. Kanskje vi kan tenke oss at lidenskap, glød, er det eneste som som smelte is, og at det bare er i møtet mellom disse to at ekte skapelse kan skje? Det er i alle fall lov å leke med tanken!
Har du en gammel lidenskap som du nesten har glemt?
Nå om dagen jobber jeg med å tegne kort til et runeorakel. Det er et samarbeidsprosjekt med han som er min høyt verdsatte lærer og mentor, og det skal etter planen være ferdig tegnet i slutten av januar 2021. Igjen har jeg holdt på i to år, og det er bare fire tegninger igjen....