White Feather

Shamanic School®

1.Dan Teachers

Renate Elida         93 62 26 25

Ylva                        93 22 70 78

  • White Facebook Icon
  • White Instagram Icon

Norrøn sjamanisme

White Feather Shamanic School® © 1993 by Walter Lübeck

Mer om oss

Foto: Siv Anita Pettersen. Takk!

Nettside © 2019 by Brisingamen

  • Ylva

Krokuser og andre undringer/forundringer

Da jeg var liten husker jeg at noen fortalte meg at safran var laget av krokuser. Og ikke av hele krokusen, nei, bare av de bitte bitte små støvbærerne i midten. Jeg husker at det førte til lange tanker. Første gangen jeg hørte om det var jeg 5, kanskje 6 år? Jeg husker at jeg tenkte på det når krokusene kom opp på våren, for noen hadde sikkert fortalt meg det da det var Lucia og det skulle være safran i lussekattene. Så jeg var sikkert 5 og et halvt.

Det jeg tenkte den våren, da krokusene stakk hodet forsiktig opp av jorda og blunket mot sola for første gang det året, var hvordan det måtte føles å være en krokusplukker. Så jeg tok tak i en krokus og plukket den. Jeg studerte støvbærerne, smakte på dem og la den fra meg.

Neste gang jeg tenkte på det var nok noen år senere. Da tenkte jeg; oj, jeg lurer på hvordan det er å være en krokusplukker? Jeg lurer på om de har familie? Om de er mange som plukker sammen? Jeg var sikkert 9 eller deromkring.

Den neste gangen jeg tenkte på det var jeg sikkert blitt 15. Da tenkte jeg; Å herreguuuuuud, det må være verdens kjedeligste jobb! Også fikk jeg lyst til å befri alle krokusplukkerne fra det forferdelige slitet det måtte være å plukke krokuser dag ut og dag inn. Etter det igjen, kanskje var jeg 18? Ville jeg finne ut hvordan de egentlig hadde det, disse krokusplukkerne, men jeg kom aldri så langt, for livet tok meg. Helt til nå. Dette er sikkert første gangen jeg tenker på det igjen siden jeg var 18.

Og det jeg tenker nå er; Hadde det ikke egentlig vært litt deilig på en måte å være krokusplukker? Altså ikke hvis det innebærer tidspress og frykt for at familien ikke skal ha nok mat, men selve handlingen. Utført som en rituell gjentagelse med takk i hjertet. Jeg tror kanskje jeg hadde syns kunne være ganske fint å være krokusplukker. Eller ikke bare krokus selvfølgelig. Men sanker? Så det er jeg på vei inn i. Livet som sanker. Sakte men sikkert lærer jeg å gå i takt med jorda. En soloppgang og en solnedgang av gangen. En månesyklus etter den andre. Og jeg er glad jeg er på vei til å få tilbake even til å undre meg over ting. At jeg igjen føler meg fri nok til å ha lange saktegående tanker, som bare er til min egen glede. Jeg kjenner at det gjør meg utrolig takknemlig... Og glad! Tusen takk livet, og tusen takk for at jeg har evnen til å undre og forundre meg over alt det magiske jorda vår er, og alt jeg får lov til å leve og oppleve her...




0 visninger