For noen år siden var det en utrolig klok venninne av meg som sa de ordene til meg. Jeg tenkte som så, at ja det er jo sant, men jeg forstod der og da at jeg ikke egentlig hadde filla peiling på hva det egentlig betydde, bare at det på en eller annen finuerlig måte var viktig og at det kom til å bety mye for meg på en eller annen måte. Og det har det gjort. Den setningen har besøkt meg med ujevne mellomrom de siste årene, og den har fått meg til å reflektere mye.
På et tidspunkt i livet forstod jeg at jeg var perfeksjonist. Jeg forstod heller ikke det begrepet og hva det egentlig innebar særlig godt, men jeg forstod igjen at det var en bås som jeg nok passet inn i. Jeg ble sint og frustrert på meg selv når jeg ikke fikk til ting, jeg hadde tusen katter med skarpe klør inni meg som rev meg opp fra innsiden når jeg hadde gjort eller sagt noe som var "feil". Jeg hadde, og har nok fortsatt til tider, en så sterk indre kritiker at jeg lett kan gå i bakken for den minste ting. Og alle maskene det fører til er så slitsomme å opprettholde. For det er ikke lov å være perfeksjonist heller. Ikke utenpå. Når en gjør feil så skal en være rund i kantene og godmodig og le av seg selv. Det er ikke alltid det kommer så lett til meg. Jeg kan se på de menneskene som har det sånn på ordentlig, og egentlig misunne dem den egenskapen. Hvilket jo heller ikke er en følelse som jeg egentlig kan vedkjenne meg å ha.
Men tilbake til perfeksjonismen. Den er jo blitt diskutert i det vide og brede i medier og selvhjelpsbøker. Være deg selv! Du er god nok! Men jeg har aldri følt meg hverken god nok, eller har hatt noen klar og tydelig følelse av "meg selv" heller. Jeg har hatt vage fornemmelser om hva jeg syns er gøy, men aldri virkelig gått inn i noe og prøvd det på ordentlig. Jeg har aldri jobbet for å finne ut av ting. Jeg har aldri følt glede over å lære noe. Mestiringsfølelse når jeg får til. Jeg har alltid bare følt at det kunne vært bedre. Jeg burde fått til noe som var finere, større, rettere, mer symmetrisk, smartere. For jeg vet jeg burde kunne. Jeg burde kunne bedre! Men jeg får ikke til og jeg har ikke lyst til å øve, for jeg syns ikke det er noe gøy. Jeg er god til å øve også, men jeg har ingen glede av det, for jeg syns ikke det jeg gjør er bra nok. Det er skjevt. Eller ujevnt. Aldri bra nok. Inni meg har jeg en indre standard for hva som er akseptabelt for andre, og hva som er akseptabelt for meg. For andre er det meste absolutt bra nok, som oftest helt perfekt faktisk. Men ikke for meg.
Så etter at min kloke venninne sa de magiske ordene begynte jeg å jobbe. Å nøste. Innover. For det syns jeg er gøy. Det liker jeg å øve på. Jeg elsker å nøste meg innover i lyssky problemstillinger i psyken. Ting vi gjemmer, som vi ikke vil se i oss selv. Ting vi skammer oss over, ting vi helst ville vært foruten, små stebarnsfølelser (ekstremt politisk ukorrekt ord), som vi alltid skyver unna og forsøker som best vi kan å unngå. Jeg vil ha det vi ikke vil ha. De tingene elsker jeg å finne. For det er der nøkkelen til vårt virkelige jeg ligger. Det er der gullet er begravd. Det er der vi binder oss selv og vår egen kreativitet og glede på hender og føtter så vårt virkelige uttrykk i verden ikke får skinne frem og vise seg i all sin prakt. Å stå for den vi er, også for perfeksjonisten. Å eie HELE seg selv, både det vi anser som "bra" og "dårlig" med oss selv er det som gjør oss fri. Og FRIHETEN er det vi trenger. Den indre friheten fra vår egen indre kritiker, fra vårt eget fengsel. For friheten gjør oss kreative. Glade. Lykkelige! Friheten til å være en uperfekt perfeksjonist. Til å gjøre feil. Og evnen til å være romslige med oss selv og andre i denne merkelige tilstanden vi kaller å være menneske. Så: Lenge leve det uperfekte. Det er virkelig perfekt. Jeg håper vi alle kommer oss dit en vakker dag om ikke altfor lenge. Jeg er i hvert fall glad for å kunne si at jeg tilbringer mer og mer tid der. Og takk og pris!
