• Ylva

Samhain-dødens dans del 1




Det er 2007, og jeg får en telefon fra min mor om at nå er det tid. Det er ikke lenge igjen. Min daværende kjærste og jeg setter oss i bilen og kjører ut av byen, ut til et sykehjem en time utenfor byen. Moren min møter oss i lobbyen. Vi tar heisen opp, og jeg legger merke til lyset som skinner inn gjennom ruten i heisdøra. Vi går ut, og blir ledet bortover en lang gang og inn en dør. Der er min kusine, hun sitter på sengekanten, og i sengen ligger min mormor. Hun har lukkede øyne, men i det jeg setter meg ved siden av henne og tar hånden hennes åpner hun såvidt øynene og ser på meg. Lenge. Jeg møter blikket og kjenner at det går helt inn i meg. Dette er mennesket som har holdt meg i hånden så mange ganger. Som har lekt med meg og laget mat til meg. Som har klemt meg og blåst på alle vondtene mine. Øynene lukker seg.


Tårene kommer, mine øyne lukker seg også. Jeg hører snufsing og lav gråt. Det er ikke lenge igjen. En halvtime etter er det over. Et kort innpust. Et langt utpust. Så ingenting mer. Jeg sitter å holder i hånden til den begynner å bli kald. Det er så rart å kjenne hvordan huden forandrer seg, se hvordan fargen i ansiktet ebber ut. Vi åpner vinduet for å slippe sjelen ut. Sånn gjør man i min familie. Det har mennesket som ligger i sengen lært oss. Det er viktig å slippe sjelen fri.


Det føles rart å gå ut av rommet, men det er det en gjør i våre dager. Forlater den som akkurat har passert terskelen og beveget seg ut av livet slik vi kjenner det. Andre mennesker skal komme til. Skal måle, vaske og pleie. Mennesker jeg ikke kjenner, men som er forståelsesfulle og hyggelige, som har ansikter som lyser medfølelse, som har sett alt dette tusen ganger før, men som likevel tar seg tid til sorgen vår midt i sin egen travelhet. Sakteheten som oppstår i møte med døden. Vi drar hjem. Ikke hjem til leiligheten vår, men hjem til mitt barndomshjem. Vi sitter i stillhet. Det er så få ord som er dekkende for det vi alle opplever og tenker. Døden er så stille. Den lister seg frem som en skygge, en skygge med vennlige triste øyne.


Vi går og legger oss. Trekker dyner over hjertet og sovner med gråten i halsen og i øynene. Men jeg sover ikke lenge. Noe trekker meg opp til vinduet. Hele huset sover, jevn pust ligger i rommet, sovepust. Jeg kikker ut av vinduet og det skinner i lyset fra månen. Kaldt månelys over snøen. Jeg tar på meg en genser og lister meg ned. Trekker av en fyrstikk og setter den mot veken. Lyden føles så stor i det stille mørke rommet. Jeg sitter der og føler på et hus i sorg. Det har en helt egen klang, en helt egen lukt. Det dirrer i hele meg. Plutselig kan jeg kjenne henne. Kjenne hvem hun var for meg. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, så jeg gjør begge deler. Bare slipper det ut, og lar det vibrere mellom de sorgtunge veggene, lar dem dirre av alle disse komplekse følelsene jeg har inni meg som jeg enda ikke har funnet skuffer for i det store indre arkivet mitt. Akkurat nå bare er de, og en stund skal de få nettopp det. Være. Her. Få oppta rommet inni meg, til de selv begynner å finne plasser i erfaringsskapet, finne riktige hyller og merkelapper.


Jeg sitter. Lenge. Blir kald fra føttene og helt opp til hårrøttene. Da går jeg tilbake. Tilbake til rommet med den sovende pusten og varmen. Legger meg, og vet at i morgen vil alt være annerledes. Det er blitt et stort hull i min del av universet, og jeg har blitt kjent med en ny type følelse som heter sorg. Og har fått en ny venn som heter døden. Men ikke enda. Det skal gå en stund før jeg og døden virkelig finner ut av det. Men det kommer. I en fremtid jeg da enda ikke vet noe om. En fremtid som er nå.


Som heks og sjaman er det å bli venn med døden en av