White Feather

Shamanic School®

1.Dan Teachers

Renate Elida         93 62 26 25

Ylva                        93 22 70 78

  • White Facebook Icon
  • White Instagram Icon

Norrøn sjamanisme

White Feather Shamanic School® © 1993 by Walter Lübeck

Mer om oss

Foto: Siv Anita Pettersen. Takk!

Nettside © 2019 by Brisingamen

  • Ylva

Overflod, utbrenthet, kjærlighet - og stangselleri?!?



Jeg har tenkt mye på overflod. Abundance. Og på frykten for å ha for lite, populært kalt fear of lack, de siste årene. Jeg visste ikke at jeg fryktet å ha for lite. Jeg visste ikke at mye av min indre drivkraft for å gjøre det jeg gjorde i verden var ønsket om anerkjennelse, og frykten for å ha for lite. For å ikke kunne betale lånet på huset, så jeg måtte jobbe mer. Frykten for å ikke kunne gi barna mine det de trengte, så jeg måtte jobbe mer. Jeg ble en utslitt hustyrann, aldri fornøyd og aldri glad. Aldri den mammaen jeg ville være, aldri en med tid og overskudd til å se meg rundt og vise omsorg for verden rundt meg. Bare liten, redd og sliten. Jeg gråt mye. Kjefta mye, mest av alt inni meg på meg selv, men også på de menneskene som var nærmest meg, som jeg var og er mest glad i. De fikk den verste støyten. Sånn er det vel dessverre. De man elsker tukter man. Det er så trist det.

Å skulle skrive om dette temaet er for meg vanskelig, men jeg føler det er på høy tid, og nødvendig for min egen sjelefred. Jeg begynner endelig å lukte på friheten i å ikke være redd mer. Ønsket om å LEVE, ikke bare overleve. Kjenner såvidt friheten av å ha lagt mye av denne frykten bak meg. Den er fortsatt i meg, men jeg kjenner den. Jeg er blitt mer fortrolig med denne siden av meg. Den viser seg stadig fortsatt i valgene jeg gjør i hverdagen min hvis jeg ikke passer på. Hvis jeg blir sliten, er det fort gjort å falle tilbake i gamle mønstre av å være et ja-menneske og bli enda mer sliten. Utvikle mer omsorgstretthet. Jeg har gravd mye i dette, og funnet både offermentalitet, frykt for å bli forlatt og mange andre snasne ting på veien.

Men dette innlegget handler egentlig om overflod. Og om hvordan jeg endelig føler at jeg begynner å finne igjen den følelsen. Hva overflod egentlig er; for meg! Det er veldig enkelt, og jeg kjente det første gang skikkelig i fjor vinter da jeg begynte å jobbe med jorda igjen. Da jeg og Inga bestemte oss for å virkelig satse på Huldrehagen, og på å finne ut og utforske hva det egentlig er, og hva vi ønsker å skape gjennom dette prosjektet.

Jeg har elsket å jobbe med planter og frø og jord helt siden jeg var liten. Jeg ryddet hagegangen hjemme da jeg var 10, lukte rundt hellene for at det skulle bli fint. Det ville jeg aaaaaaldri funnet på å gjøre nå (det er jo så vakkert når hellene er innrammet av grønt!), men sånn utvikler det seg vel jo mer en lærer å sette pris på den naturlig skjønnheten i en touch av villniss. I hvert fall så kom jeg over en liten snutt på facebook om formering av planter og grønnsaker, og for en gangs skyld (og takk Gudinnen og Guden for det!) bestemte jeg meg for å HANDLE på den innskytelsen. Jeg hadde en stangselleri i kjøleskapet, så jeg gjorde som videoen sa. Kuttet den av, brukte sellerien og puttet det nederste av rota i vann. Jeg glemte å vanne den.. Ups! Jeg puttet den i jorda etter litt for lang tid... Ojda. Jeg glemte den litt. Men den kom. Jeg ble ivrig. Jeg begynte å passe på den. Jeg gav den vann hakket før den ble tørst. Jeg gav den større potte og mer jord. Bokashi veske. En liten reikidusj i ny og ne. Jeg kjente kjærlighet for denne stangsellerien. Barna gikk for lut og kaldt vann... Neida;) Jeg forsøkte å la min begeistring over dette miraklet smitte naturlig over på dem (mamma tror på magi assa, det finnes jo ikke på ordentlig det da... Jammen jo, SE da! Det her er magisk det! Hvis ikke detta er magisk så veit ikke jeg!) Seriøs indoktrinering av små uskyldige barn i kunsten å elske OVERFLOD! Den er der! Rett foran oss! HVER DAG! Den er i en stangselleri i kjøleskapet og i viljen til overlevelse, nei ikke overlevelse. Viljen til å LEVE! For det er det jorda er. Livskraften. Viljen til å leve. Og det er det jeg lærte, og fortsatt lærer, av denne fantastiske, magiske, riktignok økologiske, stangsellerien fra det forjettede kjøleskapslandet. Vi plantet den ut i våres, og helt til nå har den kost seg i en pallekarm. Vi høstet den for noen uker siden, og den ble til en nydelig buljong. Og den har en ny begynnelse. Vi satte den i vann. Og hva skjer? Jo, den vil leve! Så den er på vei. Igjen. Og denne gangen har jeg ikke så mye omsorgstretthet heldigvis. Så den kommer til å få vann. Og jord. Og bokashi væske. Og en reikidusj i ny og ne. Og forhåpentlig vil den leve mange og gode dager, akkurat som oss. Og fortsette å inspirere til å leve i overflod og kjærlighet<3


0 visninger