• Ylva

Om å koke kraft og gå i hi


For noen dager siden satte jeg på middagen for dagen etter. Økologisk høne. Den stod og kokte i timesvis mens jeg gjorde andre ting. Danset med barna, leste, skravlet i telefon, laget kveldsmat, tannpuss og alle andre ting et liv inneholder. Helt til slutt, når dagen var ved sin ende var det høna sin tur. Kraften skulle siles av og fryses til senere bruk. Høna skulle i kjøleskapet for å stekes til middag dagen etter. Så var det senga. Snart. Men ikke helt enda. Det var noe som fortsatt boblet i meg og som måtte få komme til overflaten.




Mens jeg levde dagen min tenkte jeg på årstiden vi er inne i nå. Tiden for å gå i hi. Tiden for å trekke seg tilbake å koke kraft på de erfaringene som året har gitt.

Så til slutt, satte jeg meg ned. Det var tid for å gå i hi, for å koke kraft. Hvilke høner har jeg hatt gående dette året? Er de blitt store og fine og klare for å bli middag? Hva har jeg lært av året? Hvilke utfordringer har jeg møtt? Hvordan har jeg møtt dem? Og ikke minst: Hva ønsker jeg meg mer av for neste år?


Jeg føler at dette året har gitt meg så utrolig mye! Jeg har blandt annet virkelig fått gå inn i samarbeid med min beste venninne. Jeg har fått lære om noen av mine største utfordringer, og hvorfor jeg finner noen ting så mye vanskeligere enn andre. En av mine hovedfokusområder for året har vært sunn og kjærlig kommunikasjon med meg selv og andre. Og kanskje ikke overraskende for mange så har det også handlet om sunne og kjærlige grenser. For meg selv og andre.


Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg jobber praktisk med runene, og for de som lurer, så kommer det nå et konkret eksempel.


Hvert år på Samhain gjør jeg et stort orakelarbeid for det neste året. Jeg setter meg ned og har en lengre samtale med guidene mine, de lysvesnene jeg har nærest kontakt med, med de Gudene og Gudinnene jeg jobber tettest med, og ikke minst med meg selv. For hvordan kan jeg bestemme meg for hvordan liv jeg vil ha, og hva jeg ønsker meg mer av, om jeg ikke tenker over livet jeg har levd så langt? Om jeg ikke tar meg tiden til å fordøye de opplevelsene jeg allerede har hatt, hvordan skal jeg da få plass til nye? Det blir som å fylle på et glass som allerede er fullt.


Så. På Samhain i fjor trakk jeg en rune på mitt største læringstema for 2019. Det ble thurisaz. For de som ikke er kjent med runer betyr thurisaz torn eller kjempe. Det er en rune som står for selve trykkbølgen Tors hammer skaper når den slås i bakken. Kraft altså. Og fortgang i prosesser tenkte jeg umiddelbart da jeg trakk den. Og ganske voldsom kraft som må håndteres på en god måte for å bli formet til noe konstruktivt. Dette snakket jeg med min veileder Maria om, og vi la en plan for hvordan jeg kunne møte denne kraften på best mulig måte. Det jeg så gjorde var at jeg tok med meg runen inn i hverdagen min. Hvor hadde jeg for eksempel for mye kaoskraft?


I fjor på denne tiden hadde jeg akkurat flyttet og hatt en kjempe intens oppussingsperiode. Jeg kjente derfor på et stort behov for å roe ned. Samtidig ville jeg ikke roe ned for mye, siden jeg og Renate Elida hadde bestemt oss for at året 2019 skulle bli året vi formet og fødte fellesprosjektet vårt Brisingamen. Det gjaldt altså å finne en god balanse også her. I tillegg hadde jeg trukket en bakside av denne runen, en skyggeside om du vil, noe jeg trengte å utvikle i meg selv for å få balansert denne thurisaz kraften, en rune som heter Ehwaz. Ehwaz betyr hest, og den står for blandt annet den sunne utviklede feminine siden i mennesket. Hmmm, tenkte jeg og bragte runene med meg inn i hverdagen. Det førte til indre dialoger som; er jeg i det sunne feminine nå i denne situasjonen? Tja... hva er egentlig en sunn feminin kraft? Er den brautende og høylydt, spak og liten, eller hva kjennetegner egentlig en sunt utviklet feminin side? Så jeg lette etter rollemodeller i hverdagen min. Og en sunn feminin side finnes selvfølgelig ikke bare hos kvinner, den kan en også finne i balanserte menn. For igjen er det viktigste å finne balansen.


En av de viktigste støttespillerne jeg hadde gjennom året var Gudinnen Kuan Yin. Hun som heter Tara hos Buddhistene og Kannon hos japanerne. I det norrøne er det vel Lin som er det nærmeste henne. Derfor gjorde jeg mantraet Om mani padme hum jevnt gjennom året, for å få hjelp til å utvikle denne kraften i meg. Når jeg hadde opplevelser jeg syns det var vanskelig å håndtere på en god måte, bad jeg henne om hjelp ved å gjenta mantraet hennes inni meg og spørre henne og meg selv hvordan dette kunne henge sammen med det jeg var ment å lære dette året. Ettersom året skred frem fikk jeg mange læringer om thurisaz og om meg selv og om mitt forhold til den feminine delen av meg selv, til hvordan jeg håndterer samarbeid og mange andre ting. Men da vi kom til høsten, og vi skulle gjøre et stort rituale i White Feather som handlet om det å gi slipp på det vi ikke lenger trenger og å gjøre som trærne naturlig gjør å slipper bladene, så tikket denne interessante innsikten inn.


La oss se det guddommelige feminine som en rose. Hvordan ville rosen vært uten tornene? Den ville vært helt forsvarsløs. Og hvem er så jeg hvis jeg ikke kan lære meg å vise tornene mine gjennom å sette sunne og kjærlige grenser? Hvem vil da vite hva jeg egentlig ønsker meg, om jeg ikke sier fra? Dette er jo også en form for manipulasjon, og å holde folk på avstand isteden for å åpne. Hvordan skal folk vite hvem jeg er om jeg ikke viser dem grensene mine? Og slik holder jeg kjærlighet på avstand. Blandt annet. Gjennom å være påtatt føyelig etter en idé om hva det feminine er, når det feminine er det motsatte. Det er tydelighet og trygghet, ikke det å vente så lenge med å si fra at det er blitt til aggresjon før grensene kommer ut, til begeret er fullt og det flommer over i alle retninger og flodbølgen ødelegger alt i sin vei. Så dette er en av de maaaaange fine lærlingene thurisaz har gitt meg dette året. Torner er en sunn og viktig del av rosen.


Og denne bevisstheten har jeg tatt med meg inn i hverdagen min. Trengs det grenser i denne situasjonen? Tråkker jeg over andres grenser eller lar jeg andre tråkke over mine? Er grensene mine rimelige? Balanserte? Er grensene jeg setter satt på en kjærlig måte, eller pisker jeg det inn i meg eller andre? Er jeg tydelig nok? Forventer jeg at andre skal gjette seg frem til ønskene mine eller uttaler jeg dem klart? I tillegg har grensene gitt meg mulighet til å kjenne på viljen min på en helt annen måte. Hva bruker jeg den frie viljen min til, og hva vil jeg egentlig bruke den på? Jeg er blitt bedre kjent med meg selv og med min egen vei gjennom denne prosessen siden jeg har latt meg selv si ja og nei til de rette tingene for hjertet mitt, noe som gjør at sjelen min jubler og vokser, og at jeg kommer nærmere meg selv og dermed også de rundt meg. Den flinke piken jeg har inni meg har krympet enda noen hakk og jeg rekker til og med å skrive denne bloggen istedenfor å føle at jeg burde/måtte/skulle. Jeg tar på meg ting som jeg ønsker å gjøre istedenfor ting jeg føler at jeg må. Hvilket for meg betyr mer plass til å ta godt vare på meg selv og dem jeg er glad i. Det gjør dem jeg snakker med trygge på at når jeg sier ja, så mener jeg ja. Det er fordi jeg har lyst, ikke av plikt. Og mye mye mer.


Så lenge leve thurisaz, tornen på den feminine rosen, og litt av navnet på veien hjem til meg selv og til virkeligheten. Å koke kraft på erfaringer kan være noe av det fineste som finnes. Nyt refleksjonen og mørketiden folkens! Varm roseklem fra kraftkokende Ylva i bjørnehiet<3



0 visninger
  • White Facebook Icon
  • White Instagram Icon

White Feather Shamanic School®

1.Dan Teachers

Norrøn sjamanisme

brisingamen@brisingamen.no

Renate Elida         93 62 26 25

Ylva                        93 22 70 78

White Feather Shamanic School® © 1993 by Walter Lübeck

Fotohjelp fra Siv Anita Pettersen. Takk!

Nettside © 2019 by Brisingamen