• Relida

Høsten, døden og livet


Det er kaldt når jeg våkner. Frosten klyper meg litt i kinnene og det ligger et hvitt lag med rim over gresset. Sola kommer opp etter en stund, og varmer opp bakken igjen. Den har ikke lenger styrke til å holde jorda og lufta varm, men den kaster gyllent lys over naturen. Mens kalde vinder blåser rundt meg, skinner naturen i tusen farger som en siste hilsen og hyllest til den stadig svakere sola. Mens sola blir svakere, tenker jeg at jorden er på sitt vakreste; gylden, fargerik, kontrastfull.

Jorden frykter ikke frosten, den vet at selv om bladene må falle til jorden skal den ikke gå i oppløsning og forsvinne i intet, den skal bare få hvile. Når sola igjen blir sterkere og frosten må trekke seg tilbake starter alt liv på nytt i våren.


De skiftende årstidene forteller meg om døden, men det er nok spesielt nå på høsten jeg tenker på det. Der ute, utenfor vinduet mitt, skjer døden i praksis akkurat nå, og det er noe av det vakreste jeg vet om. Eldre mennesker liker ofte ikke høsten, den er kald og får skjelett og muskler til å stivne og bli vonde. Den kan plutselig gjøre bakken forrædersk glatt og sleip. Den minner meg om hvor sårbar jeg er. Det litt som om høstvinden visker til meg at "du skal også dø, akkurat som jeg".


Jeg vil gjerne dø på samme måte som trærne om høsten. Når bladene virvler rundt meg, tenker jeg på hvordan jeg selv ofte forsøker å klamre meg til mine egne blader. Jeg ser det overalt i verden rundt meg. Vi tar på oss den masken vi helst vil at folk skal se, og vi makter ikke legge den bort. Vi skammer oss over det nakne mennesket bak masken, og noen har kanskje til og med glemt hvem dette mennesket er.

I høstvinden står trærne snart nakne igjen. Enn så lenge er de vakre og ser sterkere ut enn noen gang før, men jeg vet hva som kommer. Snart er det ikke lenger mulig å skjule seg, og alle kan se hvordan treet egentlig ser ut. Hvor mye har det vokst? Ser grenene sterke eller svake ut? Ble det egentlig så mange epler i år?


Det er lett å legge merke til at epletreet ikke bryr seg om noe av dette. Det har nok med å være seg selv. Det har vokst så mye som ga mening i forhold til den næringen det det hadde tilgjengelig. Nå har det sluppet både frukt og blader, og det viser seg frem i all sin elde. Det har aldri falt treet inn å skamme seg over hverken nakenhet eller mangel på produksjon.



Høstens gave er kanskje nettopp at den minner meg om viktigheten av hvile. Jeg kan ikke alltid ha fokus på produksjon og prestasjon. Det kommer en tid hvor jeg ikke skal produsere, men hvile, kontemplere og kikke litt ekstra på hvem jeg har blitt i år. Hvem er jeg nå, hvem er mennesket bak masken?

Jeg kan ikke alltid støtte meg til varmen og lyset rundt meg. Jeg trenger å kjenne på at jeg også, som naturen, har styrke, varme og lys inne i meg.


Jeg tror av hele mitt hjerte at hvis man våger å omfavne årstidene, våger å akseptere og elske at vi også er en del av naturen og begynner å leve dette praktisk ut i hverdagen, da kan det skje magiske endringer i livet. De gangene livet ser håpløst ut og alt faller sammen, da kan du finne frem til høstkraften i deg. Da kan du kjenne etter hvor dype røtter du har, lete etter det lille lyset på innsiden. Da skal du kunne hvile i deg selv og vite, med stor ro og sikkerhet, at våren kommer til å komme igjen. Jeg går ikke under, jeg tåler en storm.



0 visninger
  • White Facebook Icon
  • White Instagram Icon

White Feather Shamanic School®

1.Dan Teachers

Norrøn sjamanisme

brisingamen@brisingamen.no

Renate Elida         93 62 26 25

Ylva                        93 22 70 78

White Feather Shamanic School® © 1993 by Walter Lübeck

Fotohjelp fra Siv Anita Pettersen. Takk!

Nettside © 2019 by Brisingamen