• Ylva

Å putte i haug


De siste ukene, for ikke å si månedene (les årene), har jeg vært i en stor rydde prosess. På overflaten har livet mitt på mange måter vært ryddig i mange år, men på en annen måte ikke. For maaange år siden sa min venninne, og de siste årene eminente arbeidskollega Renate Elida til meg: Når du rydder så liksom putter du bare ting i haug du, du stabler! Og jeg skjønte ikke helt hva hun mente. Eller jeg skjønte hva hun mente, fordi jeg visste at jeg gjorde det, men jeg forstod ikke hva det egentlig fortalte meg før nå nylig.


I sommer har jeg brukt sommerenergien på å endelig ta tak i huset mitt. Jeg flyttet inn høsten for 2 år siden etter en kjempe stor og omfattende oppgradering, og siden jeg gjorde mye av arbeidet selv i samarbeid med venner, ble jeg utrolig sliten. Alt skjedde på 3 måneder. Nytt kjøkken, nytt bad, nye vegger, nye rom, male og fikse og ordne. Etter den prosessen gikk jeg inn i en "nå trenger jeg pause fra restene av dette" modus, så i alle gjemte kroker og rare steder hvor det kan gjemme seg ting, har det gjort det. Et godt bilde på meg selv og mitt eget indre også på mange måter. Og sikkert gjenkjennelig for flere.


Ingen, tror jeg, som har vært hjemme hos meg syns egentlig at jeg har det rotete. Eller opplever meg som en person som ikke har ting "på stell". Sånn passe i hvert fall. Det er fordi alt har ligget sirlig stablet. I hauger. Bøker på plass i bokhylla, urter i samme hylle, te i den skuffen osv. Alt i huset mitt har sin faste plass (og hvis jeg ikke finner det der jeg forventer, blir jeg ganske perpleks og rådvill;). Men. Jeg har også en rotebod. Og jeg har hatt et helt loft fullt av rester etter oppussingen fra for to år siden. Og en kjeller full av den forrige eierens prosjekter og ideer for stedet.

Så i sommer tok jeg endelig mot til meg og begynte. Brettet opp ermene og gav bort, solgte og kastet (så lite som mulig) til den store gullmedalje. Og det har vært helt fantastisk! Det har gjort både meg og de som har hatt behov for de tingene jeg ikke trengte lenger, glade. Så kom jeg endelig frem til alle minnene. Du vet, de eskene som står heeelt innerst og som har samlet støv siden barndommen og ungdomstida, ting jeg har en emosjonell tilknytning til. Brev fra venninner, bilder av ex-kjærester, årbøkene fra videregående osv osv osv. Og også en interessant ting, som sa meg veldig mye om hvordan jeg håndterer det som skjer i livet mitt: Hauger. Jeg fant bl.a sirlige bunker med kort, møysommelig bundet sammen med gule silkebånd. Oj, her har jeg vært nøye tenkte jeg. Her har jeg virkelig sortert og greier. Men jeg får vel se hva disse bunkene inneholder. 


Oj. De var på ingen måte sortert. Det eneste de hadde til felles var at de var kort. Jeg fant for eksempel bursdagskort fra familien til min første kjæreste. Adressert til min første kjæreste (!) Altså... What?!? Er du klar over hvor mange ganger jeg har flyttet med meg de kortene? Jeg har flyttet 9 ganger siden da... 9! Og alle de 9 gangene har jeg sett de sirlige bunkene med gult silkebånd og ikke giddet å åpne dem... Å guri malla. Så der stod jeg og stirret meg selv i hvitøyet. Jasså ja, sånn funker faktisk jeg. Og det fikk meg til å tenke over hvordan jeg egentlig forholder meg til verden, sånn i det store og hele...


For hva gjør jeg når jeg har opplevelser i livet mitt? Setter jeg meg ned og tar meg tiden til å reflektere over hva opplevelsen har gitt meg? Tar jeg aktive bestemmelser ifht hvilken visdom jeg kan finne i hendelsene, hva de lærer meg om meg, og hva jeg har lyst til å ta med meg videre fra dem? Klipper jeg båndene som holder meg fast i ideene om livet mitt og opplevelsene mine? Nei, ikke egentlig. Dessverre. Jeg har øvd mye, skrevet mye dagbok, men å virkelig gi meg selv den tiden og omtanken til å ta i mot hendelsene på en skikkelig måte, tenke over dem og reflektere over det de gir meg for så å velge hvilken historie jeg forteller meg selv om hendelsen slik at den kan bli gavnlig for meg og det videre livet mitt? Nop, not necessarily.


Og dette er bildet på nettopp den tiden vi går inn i nå. For hva er den sunne høsten og den sunne vinteren? Den sunne "feminine" tiden, hvor sola blir svakere, og hvor vi går dypere inn i Gudinnen, og lærer av hennes reseptivitet? Ro? Refleksjon? Det er å tørre å klippe over de gule silkebåndene som holder vår historie og de historiene vi forteller oss selv om våre opplevelser, og virkelig tørre å se oss selv. Se nøye, og med like mye kjærlighet som vi ser på våre egen barn, en blomst eller en kattunge for den saks skyld. Holde oss selv kjærlig mens vi i nysgjerrighetens navn graver oss inn i de skjulte krikene og krokene av oss selv. Jeg gru-gleder meg... som alltid... Og kortene? De gav jeg slipp på til ilden med så mye takknemlighet for alt det disse opplevelsene har gitt meg...


God indre utgraving, og god innhøsting av visdom og epler til dere alle!

Varme hilsener fra Ylva<3

84 visninger
  • White Facebook Icon
  • White Instagram Icon

Sjamanskole

Norrøn sjamanisme

brisingamen@brisingamen.no

Renate Elida         93 62 26 25

Ylva                        93 22 70 78

White Feather Shamanic School® © 1993 by Walter Lübeck

Fotohjelp fra Siv Anita Pettersen. Takk!

Nettside © 2019 by Brisingamen